Sett dere inn i forventningen og spenningen før julekvelden, bursdag og første skoledag, og ta totalen av disse tre. Da vil dere få en liten følelse av hvordan morningen i dag var. Stelviopasset er vel den turen alle har sett mest fram til, men også gruet seg til. Bildet på bloggen vår indikerer også at dette kanskje er turens høydepunkt, da bokstavelig talt.
Dagen startet med regn. Arne og jeg ble våte på beina i går, og hadde pønsket ut et hemmelig våpen for å holde oss tørre i dag. Helt utrolig hva handleposer fra MENY kan brukes til (se bilde).
Vi overnattet i Graun, som ligger på 1500 meter, og hadde en rolig tur ned til stedet Prato di Stelvio som ligger på 950 meter, som er startpunktet for motbakkene opp mot Stelviopasset. Passet ligger på 2.760 meter, altså en stigning på drøye 1.800 meter, uten mange muligheter for hvileskjær. Turen opp tok 4,5 timer med pauser.
Det var mange sykelister opp og ned, enda flere sportsbiler og enorme mengder motorsykler. Men det var ingen, bortsett fra oss, som syklet med bagasje, så vi er noen ordentlige tøffinger. Dette gjorde at vi fikk mange tilrop på vår vei. For egen del merker jeg selvsagt at BMI-indeksen ligger på den øvre del av skalaen i slike bakker. Når sykkelhenger med oppakkning i tillegg veier 25 kilo, er det nødvendig å gå litt ned i kjellertrappen for å komme opp.
Det meste som går opp skal også ned. Fra Stelviopasset til Bormio, hvor vi overnatter, er det 1500 høydemeter nedover. Med skivebremser og tung henger er dette en utfordring, bremsene blir varme. Da er det godt å ha snø og hive på. Det blir både fresing og røyk, men bremseskivene blir nedkjølte.
Alt i alt en fantastisk dag på en av de ti mest legendariske sykkelrutene i verden (redatørens oppfatning).
Bormio er et flott sted, absolutt verdt et besøk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar